De to siste kampene våre har fortonet seg som mareritt for de som deltok, dårlig oppslutning i egne rekker og en fraværende vilje til å blø for drakta(i alle fall som lag) gjør at jeg ser meg nødt til å få utløp for en liten tåfis som har satt seg på lillehjernen min. For sånn det ser ut nå så er laget i ferd med å dø og det er i verste fall ikke veldig lenge før DFK2-hjertet slår sitt siste slag dersom vi ikke foretar oss noe.
Dette laget er bygget på veldig mange elementer, treningsgrunnlag et ikke et av dem. Vi løper og kriger kun på følelser, stolthet, vinnervilje og lagmoral. En ekte dfk2-spiller blir ikke motivert av å løpe med penger i lomma, men med håp i hjertet og drømmer i hodet! Drømmer som i garderoben før hver jævla kamp virker helt umulig å oppnå av helt naturlige og logiske årsaker. Men likevel så har vi klart å oppnå drømmene våre med dette laget et helt sykt antall ganger siden oppstarten i 2006. Så det går an, vi har blitt fryktelig gamle og er selvsagt mye eldre enn alle vi spiller mot – vi har blitt så gamle at alder(pga rutine) ikke er en åpenbar fordel lenger. Men alder er ingen hindring! Det er bare i så fall en begrensning du setter sjæl oppi den skeive gæmliss-skolten din! FAEN gutta!!!
Vi har alltid hatt et lag bolstret med masse karakter og fine typer. Det er ikke fotballen som har «lagd» disse karakterene for oss, DFK-originalene har bare vært et perfekt sted for å få utløp for den karakteren hver og en allerede har – men vi må selv hente den fram igjen! For nå er det lagt vekk et sted, jeg vetta faen hvor men i de 2 siste kampene har vi til sammen tapt 24-3. Er du stolt nå? Går du på jobben med go`følelsen? Løs avføring kanskje? Mageknip? Jeg kan bare snakke for meg selv og jeg griner dritt hver bidige kveld av det som er i ferd med å skje – jeg orker ikke detta mer og det tipper jeg flere enn meg tenker 🙁
Vi er i ferd med å bli en gjeng tapere, vil vi det? Hvis vi gir opp nå kommer vi til å bli husket som en gjeng tapere, men om vi fortsetter å tro på det umulige så lover jeg at vi kommer til å snu skuta! Bare vi vil det nok, da er jo alt mulig for oss – selv i denne divisjonen (hvor vi selvfølgelig ikke hører hjemme, det ser jo alle) så kan vi vinne kamper og legge oss med et smil om munnen igjen. Men da må vi få tilbake gøts, vinnervilje, tro og alle de kule drømmene som pleier å florere i garderoben før kampstart igjen. Forskjellen på det umulige og mulige ligger kun mellom øra – hvor mye vil vi at laget vårt skal funke igjen?
Vi har blitt så satans gamle nå at for de fleste på laget så er det aller beste med fotballkamper at vi fortsatt er heldige nok til å kunne spille seniorfotball i seriesystemet til Norges Fotballforbund – hør på det da dere!! Det er fanken ikke mange som holder på så lenge som vårs – setter en neve dollars på at vi er det eldste laget i seriesystemet i Norge. Vi er de heldigste gæmlissene i landet som får spille mot 20 år gamle Ferrarier og Pumaer hver eneste uke 🙂 Akkurat nå veit jeg ikke om jeg får spille mere fotball selv og den følelsen er så vond at jeg har mest lyst til å grine, men dersom alt går bra så skal jeg væffal spille med hjertet utapå den kule drakta vår hvert bidige minutt resten av den latterlige «karriera» mi. For du veit ikke hvor bra noe er før du har mista det og detta laget er jeg så glad i at jeg lett ofrer ei skulder for å få være med på galskapen.
Så nå er det faktisk do og die for dfk2, nå må vi vise hva vi er laget av. Vi må gi av hele oss, hele sjela! Ikke bare en fot her og et hode der – det må værra all in over hele linja! Hva er vitsen med å møte opp hvis du ikke gir absolutt alt? Da kunne vi heller møttes hos meg å spilt bingo og drikke selters og tynn kaffe. Nå må hver og en velge mellom kun 2 alternativer: Enten er du MED eller så er du UT. Det finnes ikke noe innimellom som funker bra. Men hva betyr egentlig å være «MED» på vårt lag? Betyr det å møte på treninger? Nei. Betyr det å stille på fotballmøter? Nei. Betyr det å jobbe dugnad? Nei. Det betyr å møte på den helsikes kampen ca èn gang per uke og gi absolutt alt du har i 90mins eller så lenge du speller!!! Vi veit det gjør jævla vondt og vi veit at de andre lagene har mye mere kondis enn oss og egentlig er bedre enn oss i alt. Men vi har minst èn ting som ingen er bedre enn oss på når vi funker og det er en vinnervilje som må være laget i Mordor av orcer & trollmenn og det er det ingenting som slår når det brukes riktig! En ekte DFK-original er han som reiser seg opp og kjemper videre når det er tomt, når det ikke finnes kraft igjen i et eneste muskelfiber – da skal du tel helvette reise deg opp og kjempe som om det handler om liv og død(selv om man jo seff er klar over at når kampen er over, bærer det hjem å få kjeft for ett eller annet). Smerte er midlertidig og kan vare i 90 minutter eller en hel uke etterpå, men den vil alltid bli erstatta av superbeste opplevelser så lenge vi ikke gir opp.
Vi kommer jo i ulike størrelser gutter og ikke alt ser like anatomisk korrekt ut(noen av oss ser helt jævlig ut faktisk), men det er ikke størrelsen på puppene, tissen eller magan som betyr noe for vårs – det er størrelsen på hjertet som betyr noe og som avgjør om vi vinner kampen eller ei.
Vi kommer ikke til å oppnå særlig mange trofeer med dette rare laget det er bænkers, men et trofè er bare en støvsamler sant? Minnene vi skaper sammen på banen varer jo evig.
Detta ble en helsikes masse pølsevev og jeg har holdt på å tute flere ganger siste timen, men jeg mener hvert bidige ord!
DFK-originalene skal ikke dø nå!!
Gleder meg til fredag – vi kan bli superbeste igjen. Hvis vi vil ♥
Taffy
