Her er en artikkel fra 2004 skrevet av Amund «Emundo» Evensen fra den tiden vi hadde treningstider i Hokksund på vinterstid.For å gi historien alle bakenforliggende årsaker den fortjener, velger jeg å starte med hjemturen fra onsdagstrening i Mjøndalen.
Min gode venn Jørgen og jeg sitter i bilen hjem, og hører på gamle ”slagere” fra den tiden jeg så verden fra froskeperspektiv. Plutselig kommer jeg på at jeg ikke har noe mat igjen, og ber han vrenge bilen inn på nærmeste Kiwi-butikk.
Handleliste; et stk billig brød. Til min store fortvilelse har de kun et slag brød igjen, og dette brødet var ikke noe hvem som helst. Ferdig oppskåret grovbrød innsvøpt i solsikkefrø (!!!) til den nette sum av 25,50…. Vel tenkte jeg; dette så mistenkelig ut som en gigantisk forstørrelse av den maten som en barndomskompis matet undulaten sin med en gang for lenge siden. Men hadde ikke noe valg..solsikkefrøbrød ble det.
Frokost torsdag morgen; brød med solsikkefrø..trodde jeg. Men trengte ikke mer enn å sette tenna i brødet, så kjente jeg at det bestod av 90 % ”fuglefrø” – minst! For å gjøre en lang historie kort, det ble solsikkefrø til frokost og lunsj. Og sannelig dunka jeg nedpå de 5 siste skivene i bilen på vei til trening, siden jeg går på skole til 18.45 hver torsdag og derfor ikke rekker middag. Ettersom jeg sliter med en lyskestrekk om dagen, var mitt æren i Hokksund 90 minutter alternativ trening denne kvelden. Jeg hadde lagt store planer for økta. Mine presise kalkulasjoner gikk ut på at en runde rundt banen måtte være på ca. 250 meter. Da jeg hadde 90 min på meg gikk mine planer ut på at jeg glatt skulle klare 60 runder. Dette måtte jo være en smal sak. Vi snakker jo tross alt om skarve 15 kilometer, noe jeg bestemt mener jeg har ”slukt” før.
Jeg legger ut i et greit joggetempo og kjenner hvordan kroppen spiller på lag. En runde går, og så to. Lar tankene gå til Øystein Grødum, som kjører jevne og raske rundetider. Hadde jeg hatt Grødum’en her nå, skulle jeg kjørt ned rundetiden. Han skulle fått kjenne melkesyra sprenge i beina, og sett ryggen min på motsatt langside. Jeg kjenner hvordan krebssyklusen sitter som ett skudd og merker fosfat spaltes av ATP og pumper energi ut i kroppen.
Men, gleden skulle vise seg å være kortvarig. Etter 10 runder kjenner jeg hvordan magen knytter seg, og knappe to runder senere er jeg usikker på om jeg klarer å slepe meg bort til Esso stasjonen for å gjøre mitt fornødende. Har det virkelig vondt med meg selv, og legger både en plan B og C om toalettet på Esso skulle vise seg å være opptatt. Disse planene egner seg ikke på trykk, og er forbeholdt en fortvilet mann. Ramler småløpende inn på bensinstasjonen, og registrerer et knippe øyne i nakken. Men nå var det ikke tid for å koste på meg en fin fasade. Dunker igjen døra og vrir om nøkkelen. Slenger meg ned på do med nydelig knekk i hofta og god knekk i knærne, akkurat som jeg har lært i alpinundervisningen.
De neste to minuttene husker jeg ikke noe fra, men godt var det. Våkner til livet igjen og hører plutselig summing fra utsiden av døren. Et menneske tar i døra, men får ikke komme inn. Skal sitte lengre! Så hører jeg flere og flere, og en tydelig utålmodighet brer seg i korridoren. Jeg titter rundt meg og registrerer at jeg sitter på et alt annet enn innbydende toalett. Er rett og slett takknemlig for at det ikke er bevilget mer kommunale penger for å pusse opp dette lille ”krypinnet”. Da ville de i så fall ha kastet masse penger i dass etter at jeg hadde gjort mitt æren.. Men nå begynner angsten å bre seg ned over ryggen min. Summingen utenfor har utartet seg til et vanvittig lurveleven, og da jeg stiger ut står en hel skoleklasse i 18-19års alderen i dokø. Føler jeg blir uglesett fra alle bauger og kanter, så spurter ut og holder på å rive ned bussjåføren deres i døra.
Vel ute begynner tankene å surre; hva skal jeg gjøre nå? Det er 60 min igjen av treninga, og kan jo ikke dra hjem før Jørgen er ferdig. Jeg bestemmer meg for å ta en liten gåtur i rolig tempo. Det rolige tempoet gjør ikke godt for magen, og reduseres ytterligere. Den neste halvtimen brukes til å tusle gjennom alle avstikkere og enveiskjørte gater i Hokksund. Besøker Hokksund Museum og Hokksund Båt og Camping m.m. Plutselig tenker jeg; hva i all verden skal jeg si til gutta som jeg lovet 60 runder rundt banen? Går og pønsker ut en plan.. Jeg kunne jo snike meg inn på treningsfeltet, og løpt de siste 50 meterne som er innenfor rekkevidde. Jeg kunne tatt imot stående applaus fra et fullsatt stadion, og tatt en liten æresrunde, akkurat sånn som jeg har sett maraton løperne gjøre det i OL. Men nei, kan ikke løpe 50 meter. Hadde det vært 10 så kanskje. Da slår det plutselig ned i meg; dette MÅ på papir (i dobbel forstand). Ja, jeg skal børste støv av gamle Kollen reality. Skal servere historien helt uparfymert, så ivrige lesere av siden setter morgen kaffen i halsen. Plutselig braser en gammel dame forbi meg. Hun er lett i svøpt natteravn jakke, og tre reflekser, og kjører intervall trening mellom stolpene. Hun har et tempo som jeg glatt kunne holdt følge med til vanlig med moonwalk, men nå ser jeg hun forsvinner i horisonten. Jeg bestemmer meg for å sette meg nede på en benk ved vannet. Vel nede registrerer jeg til min store forbauselse at Hokksund har en strandpromenade. Og jammen var det ikke en benk der også som far kunne få sette seg på. Takk Hokksund kommune, hvis dere i det hele tatt har noe sånt no.. Eller nei, det er kanskje Nedre Eiker kommune ved nærmere ettertanke.
Jeg starter på hjemveien, og legger veien om dassen på Jafs. Mens jeg sitter der bestemmer jeg meg for å rulle terningen. Begge toalettene skal sannelig få passet sitt påskrevet. Det er på tide med terningkast:
Esso:
Kunne med fordel påkostet seg en liten blomsterkvast. Sittestillingen er noe dyp, men funker greit. Stort pluss for en seterenser og herlig tilgjengelighet. Fin kvalitet på papiret. Et rom du kan stole på i nøden. Terningkast 5!
Jafs:
Romslig, med en fiffig liten innredning duftende av sitron på veggen. Pluss for høy sittestilling og en glorete sølvfarga doring. Allikevel må jeg trekke for skittent gulv og tagging på listverket. Var ikke der da jeg trengte deg som mest. Terningkast 4!
Jeg tusler slukøret tilbake til treningsfeltet og møter den alltid hyggelige sønnen til Jan W som følger oss i tykt og tynt.
-Amund, har du vært på lang joggetur? Spør han.
-Vært litt på kryss og tvers i Hokksund ja.
-Men er du ikke sliten nå da?
-Joa, det er jeg!
Mer rekker vi ikke før jeg får den takknemmelige oppgaven som ballhenter resten av økta. Men nå orker jeg ikke skrive mer. Skal flate ut i stabil sideleie og vente på at noen skaffer meg antihistaminer for min allergi mot solsikkefrø. Og til dere alle; styr for all del unna brød med solsikkefrø!
Av : Amund Evensen
