Pasta Joe: Landskamp, livets skole & litt til

LANDSKAMP, LIVETS SKOLE OG LITT TIL En av aaskollen.no sine faste gjesteskribenter Pasta Joe Jacobsson har igjen levert fra seg en skildring av en Kollen hverdag. Denne gangen er historien hentet fra Kollens siste dugnad under landskampen mot Portugal på Ullevål, og i god ÅFK tradisjon tok Steffi på seg ansvaret for å lære opp unggutta. ikke alle var like godt fornøyd med de kjente sprella fra Pasta Joe, men de får du lese om selv. Endelig var dagen kommet, da Amund skulle få være med sin mentor og hverdagshelt på landskamp. Spenningen til denne junioren, som for øvrig har en hårmanke en hver afrikaner glatt ville ofret 30 til 40 cm. for, var til å ta og føle på. Det haglet med sms på undertegnedes telefon hele dagen, og til slutt gikk det med min Siemens som det ofte gjør med vår kjære formanns Nokia; den slo seg rett og slett av, og nekta plent å komme på igjen. Vel, kampstart begynte å nærme seg, og jeg hadde avtalt med en stabil- og ikke minst dyktig sjåfør/kartleser, for å sikre at vi kom inn til Ullevål når vi skulle. Det viste seg at min sjåfør var mer glad i pølser enn å kjøre bil, for da jeg ringte Stabæk en halv time etter at han skulle plukket meg opp, var han jammen meg hos Thomas Wold og spiste korv. –En ordentlig pølse-gutt, denne Stabæk! Ikke nok med at han er glad i pølser, men når mer kjente fotballspillere har gått hen, og latt seg tatovere, har Klippen rett og slett fått sydd på et vrengt ku-jur ytterst på «trollet» sitt, for å erkjenne sin wurstomani. Etter en stund svingte imidlertid en velkjent og sliten Opel inn i gården, og vi var klare til å dra. Problemet nå var bare det at min gode venn Bjørn Even fant ut at han skulle snu på gårdsplassen min. Jeg har riktig nok gravd mye for å lage en større parkeringsplass, og synes nok at det har blitt stort og fint selv, men alle med vett og forstand i behold skjønner at om man kjører inn i min gård, må man rygge ut igjen! Jeg har anlagt parkeringsplass, ikke snuplass. Med historien om hvorfor Stabæk knuste speilet på bilen sin, et speil hvor speilholder i sin helhet lå ved mine føtter der jeg satt i baksetet, friskt i minne, rygget vi sakte sakte ut i Svelvikveien. Så begynte vår rolige ferd innover mot hovedstaden. Da vi begynte å nærme oss bomstasjonene, merket jeg at vår sjåfør begynte å bli nervøs. Her var det tydeligvis blitt gjort bommerter tidligere, noe Stabæk mer eller mindre bekreftet da han sa; «Det er jævli å bomme her asså», i det han fikk manøvrert bilen ut av manuell-køen, og inn mot automaten. Vel fremme ved stadion, fikk vi parkert. Dette gjorde gutten som om han skulle bodd i området. Han briljerte også med å se den telefonen som jeg hadde lagt igjen på setet, for å se om han følgte med. «Skarru ha med deg telefon, eller, eller skal du la`n ligge her», sa Stabæk. Selvfølgelig skulle jeg ha med telefonen, pølse-gutt! Vi hadde tross alt akkurat parkert bilen i en by hvor jeg nødig hadde lagt fra meg søpla mi, uten en solid kjetting og hengelås. Inne på stadionområdet blei vi raskt fordelt på de respektive boder. Jeg kom til min bod sammen med Stabæk. Der sto Amund og Børsa. Amund strålte som ei sol, og ropte; «du kom, han er her, Espen!» Etter mye om og men, fikk vi sendt Børsa og Stabæk ut med skjerf, og Amund og jeg tok kontrollen i bua. Jeg hadde sagt klart ifra at jeg tross alt var 31 år, og fløy faen ikke rundt som en jævla klovn med masse skjerf rundt hals og hue. Amund var raskt frempå, og sa klart og tydelig ifra at han var 19 år, og heller ikke noen klovn. To bunnsolide karer styrte supporterbua denne kvelden, og aldri har det vært omsatt mer utstyr utenfor Ullevål Stadion. Når kampstart nærmet seg, kom det ei dame bort til oss. Hun kjøpte to Drakter, som Amund for øvrig hadde signert «Lundekvam». Så tok hun frem to billetter, og sa; Får jeg ei drakt for disse? Jeg var kjapt frempå, og ymtet innpå at hun kunne få et skjerf for billettene. I det handelen skulle gjennomføres, prøvde hun seg med en frekkert; «kan jeg få to skjerf?» DA var Amund kjapt frempå! «Ja, det går bra, det», svarte Sambo. Guttungen er ikke dum, han er bare litt ung, og derfor må han være med oss gamlegutta for å lære. Jeg brøt inn og sa; «NEI, det har vi ikke mulighet til, det er ikke vårt utstyr!» Jeg fikk gjennomslag for mine argumenter, Sambo lærte ei lekse innenfor handel, og vi fikk gå på landskamp for bare kroner hundre. Ikke det at kampen var vært hele hundrelappen, men det er en annen historie. Vel inne på stadion, fikk vi beskjed om at både Pål Remi og Dr. Baghyler hadde kommet seg inn. Stensrud som vakt ved det ene hjørneflagget, og Kornerud inn blant fiffen. Utrolig, men sant, så klarte Amund å lokalisere en pølsespisende Kornerud i folkemylderet. Vi klarte etter mye om og men å komme oss bort til ham. Tro det eller ei, han var installert på VIP light tribunen, den seksjonen uten puter på stolene. Vi fant oss straks til rette, kanskje aller mest Pål Remi. Han satt og briljerte med sine kunnskaper om fotball og reallity-tv, mens at beordret noen smågutter til å hente pølser og brus fra VIP losjen. Han fornekter seg ikke, denne Sjåstadpjokken. Sånn satt vi til vi forlot stadion etter nok et tap. Pål Remi mente riktignok at det ikke hadde vært noe tap. Han hadde jo fått billetten, og spist pølser for langt mer enn ordinærpris! Mot alle odds, hadde vi klart å få låne bilen til Børsa denne kvelden. Sambo hadde jo sittet på inn til Oslo, så han viste hvor den stod parkert. Han bomma faktisk ikke mye, med tanke på bilmerke, farge, plassering av bilen og det faktum at bilen han prøvde å «dirke» opp var stapp full av vinterdekk! Vel inne i bilen og i god drift hjem, mente Dr. Baghyler at burde spille Børsa et puss. Amund ringte Børsa, og sa at hele oljelokket bare hadde blitt sprengt vekk. Der det hadde sittet, var det bare et stort hull som vi hadde fylt med papir, og lagt elektro tape over. Børsa mente det burde gå bra, for det hadde han gjort før(!) Så spurte Børsa om det gikk an å kjøre videre. Nei, svarte Amund, men vi gjør det for det. Da Stensrud fra baksetet i tillegg begynte å ymte innpå at kamakselen hadde vridd seg, og at hele ruta på passasjersiden hadde hoppet ut av sporet sitt, blev Børsum mildt sagt rasende. Det hjalp heller ikke at jeg litt forsiktig spurte om han kunne høre med faren sin om det gikk an å få Fiat`n inn bak i kassa på varebilen hans. Da la Børsa på. Vi hadde nok dratt den litt for lang. Vi prøvde å ringe tilbake for å ordne opp, men det var nok litt for tidlig. Han var like sinna. Da var det igjen duket for Amund, og hans evner til å skape fred. Han sa; «Jeg fyller på litt olje, jeg. Jeg veit at Espen har ei kanne baki». Som sagt, så gjort, og når jeg leverte bilen, og beklaget hendelsen, var både lille-Børsum og Pappa-Børsum glade igjen. Så når dagen da endelig var over, og jeg hadde fått levert Amund trygt hjemme hos mor og far i Underlia, kunne han krype under dyna vel vitende om at hans engasjement i Kollen igjen hadde utvidet hans horisont, og at verden hadde gjort oss en dag rikere.