Gøran «Gaffer’n» Nygård overgår seg selv når han skal beskrive sin sykelige besettelse: Drammen FK!
Etter godt og vel 10 år i klubben, kan man kanskje si at jeg er et resultat av det første juniorlaget Åskollen klarte å stable på beina. Til tross for at jeg kanskje ikke har satt mine største sportslige spor rent fysisk på banen har Åskollen og Drammen FK vært en viktig del av hverdagen min, hun jeg deler adresse med vil kanskje til og med hevde at det er på kanten til en sykelig besettelse.
Se smakebit fra Gørans besettelse fra hans utdrikningslag her!
Motorsykkeltyv lagt i bakken
Mitt første møte med Åskollen FK var en sommerferie hvor juniorlaget og a-laget hadde fellestrening. Det gikk rykter i juniorgruppa om at Lars Christian Stokka akkurat hadde løpt etter noen som prøvde å stjele motorsykkelen hans, tatt igjen denne tyven og lagt han i bakken – i fart! Jeg visste Stokka var kjapp, jeg visste også at å prøve å stjele sykkelen hans antakelig føyer seg inn i rekken av verdens dårligste ideer. Mind you, dette var også rett etter en av de legendariske kampene mot Tyr. Dere som var der, vet hva jeg snakker om. Stikkord som BMW, balltre og knokejern oppsummerer egentlig alt.
Siste ”tyskeren” i mitt liv
Nå stod vi altså der. Ansikt til ansikt i firkant under oppvarming. Høyere makter (les Leiffen) ville ha det til at jeg havnet i firkant med Dr. B, Hammeren og Guddis. Der og da var jeg overbevist om at dette skulle bli den siste «tyskeren» i mitt liv. Jeg kunne høre Vidar synge «Wise men said, only fools rush in» i det fjerne samtidig som Kai skreik så spyttet stod rett ut av de signalgule tannbeskytterne. Likevel kunne jeg ikke gjøre noe med at min første involvering var en tuttis signert Lars Christian Stokka. De som kjenner Stokka vet at han ikke akkurat er kjent for å være noen teknikker av rang, men likevel kompensere for dette med innsats. Dette beskriver kanskje mer enn noe annet mitt tenningsnivå i denne tyskeren hvor jeg kjempet for livet som en amputert dverg i Julius Cæsars´gladiatorring. Firkanten ble avsluttet med at Hammeren skallet meg rett ned i en hodeduell.
Kort A-lagskarriere
Min a-lagskarriere oppsummeres enkelt og greit til en corner i sluttminuttene mot Runar Normann og St. Hanshaugen borte på friidrettsbanen ved Idrettshøyskolen en tidlig høstkveld i 2004 Jeg gruste den tidligere Coventry-proffen som seg hør og bør på hodet, men ballen ble reddet på strek. Tilbakemeldingen fra Nippi var at han burde satt meg innpå før, men det ble merkelig nok aldri noen flere kamper på a-laget for mitt vedkommende. ÅFK2/DFK3 ble heldigvis min bane.
Klubbens ressurspersoner
Minnene jeg har med meg fra Åskollen og Drammen FK er så uendelig mange. Det er likevel personene jeg husker aller best. Jeg har vært på altfor mange dugnader i ung alder hvor Henning Riise hadde stålkontroll. Rolf Næslund lærte meg å holde igjen midtstopperne samtidig som jeg kjeftet på dommeren før jeg i beste Ståle Brandsrud-stil bredsidet ballen i mål. Leiffen var som en urørlig, fotballfaglig bauta som mer eller mindre hadde bygget opp alt fra grunnen av med en soleklar filosofi og et brennende engasjement. Finta og Pasta Joe var tospannet som alltid har ord ordlagt seg på en måte det ikke gikk an å beskrive med ord. Richard Hagel gjorde meg husvarm i klubb og styre og det enorme engasjementet til Tuttis og Bjørn Tore la lista for at klubben skulle være så uendelig mer enn en selv kunne fatte. Det er disse verdiene jeg strever å etterleve hver bidige dag for klubben i mitt hjerte. Og da har jeg ikke engang begynt med de sportslige minnene.
Champagnefotball og store meritter
Jeg var på Kollen Cup da Jørgen Flåtene presenterte seg ved å melde tuttis på Vegard Hansen med sitt første touch i gulsvart drakt. Jeg var der da Ronny Lian scoret tidenes mål på Kollen Road for Drammen FK4 fra midtbanen mot DBK2. Jeg hadde orkesterplass da Amahl putta 7 mål mot en svimmel Ronny Deila og SpaBra2. Gudene ville ha det til at jeg skulle også være på Skrimsletta da den minst målfarlige jeg noen sinne har kjent, Stian ble matchvinner på overtid og ikke minst var jeg på Solbakken da Roffe putta trippel hattrick i en omgang uten å få noe som helst hjelp. Spør du statistikkongen Leiffen om hvilken trener i klubben som har flest KM, blir han nødt til å svare meg. Spør du han hvem som har den største seieren i klubbens historie, blir han også nødt til å svare meg (19-1 mot Glassverket i 2009). Jeg var med da Bjørn Tore og Monica sov i telt på Kollen Road for å passe på anlegget før Godset kom i cupen. Det hele resulterte i et fylleslag uten sidestykke og vi satte publikumsrekord på over 2000 mennesker på Glassverket Gress. Apropos Godset, Fintas legendariske kamp mot Godset3, der de rett og slett ble måtte se seg nødt til å kjøre rullerende frimerkemarkering på vår godt voksne 10´er, må også nevnes. De hang tidlig i repene i kampen, unggutta løp seg grønne og stive mens de febrilsk forsøkte å komme innpå Jarle som strødde pasninger på pasninger. Til slutt ble de nødt til å kjøre rent frimerke i intervaller hvor de byttet hvert 5. minutt. Kampen i seg selv inneholdt flere klimaks da Peter i sluttminuttene ble matchvinner med et langskudd utenfor 16-meteren. Fantastiske minner og et kampforløp jeg garantert aldri får se igjen!
Fellesskapsfølelse
Det sies ofte at sorg og glede går hånd i hånd. Samholdet, de sportslige oppturene og gleden av å se Patrick og Thomas Lunde løfte endeløse KM- og Kollen Cup-pokaler for DFK3 gir en enorm glede av å være sammen om noe og legge ned en innsats for et felles mål. Fellesskapet føles enda sterkere av savnet av våre aller beste som ikke lenger er med oss. Savnet av Vidar, Ronny og Stian er med oss hver eneste gang vi møtes og jeg er sikker på at de fortsatt har en finger med i spillet i det vi foretar oss.
Tidenes Champagnefotballag (ÅFK2/DFK3)
DFK3 har blitt en viktig del av meg. Et klokt Skiold-hode sa en gang at det ikke er resultatene man husker, men alle ansiktene. Selv om jeg husker mange resultater, husker jeg mer eller mindre alle som har vært innom oss. Med Leiffens grunnfilosofi i behold og først og fremst alle de fantastiske typene som tilfeldigvis har vært dritgode fotballspillere, er det ingen enkel jobb å forsøke å sette opp tidenes DFK3 11´er. Jeg skal likevel sette opp et kandidatforsøk.
Keeper:
Da Jessa og Lars ga seg etter en fantastisk jobb som ÅFK2-trenere, var laget farlig nær oppløsning. Stephan mer eller mindre kommanderte meg til å ta over. Det hele begynte som en liten treningsgruppe, men engasjementet og støtten av en solid gruppe med kontinuitetsbærere gjorde at ÅFK2 ikke bare bestod, men tok mange nye steg. Steph var selverklært kaptein med fokus på verbale sleivspark og sosiale bidrag. Den eneste keeperen jeg har vært borti som konsekvent nektet å slenge seg på trening og som ikke så noe når det var mørkt. Han stikker av med plassen her i sterk konkurranse fra klubbhora Sila Tenmann som likevel fortjener heder etter mange pendlertimer fra Oslo til Drammen, Rumpestrekk-Kallerud og vårt nye stjerneskudd Bilal som nekter å innse at cricket ikke er annet enn Inder-bandy på gress.
Høyreback:
Når man snakker om kontinuitetsbærere, kommer man ikke unna Patrick. Captain Fantastic som tok over kapteinsbåndet da Steph takket for seg har vært en beinhard og kompromissløs når det kommer til å sette krav til seg selv og lagkamerater. Jeg er evig takknemlig for at han har vært med alle disse årene, selv da han vurderte et comeback tilbake til moderklubben Glassverket. Ikke nødvendigvis drømmeposisjonen på banen, men Patrick setter alltid laget foran seg selv og takler mer enn gjerne en høyre back-rolle. Drømmelagets kaptein. Denne posisjonen har sterk konkurranse fra Henrik, som har levert nok en meget sterk sesong som sikkerheten sjøl og Kai som er den i klubben med desidert flest kamper på alle nivåer. Korea-Gekken, Ipanema-Gæsja, murbrekkeren fra Rabbenveien eller bare Geir-Erik ville også vært farlig nær en plass på drømmelaget om han ikke var så opptatt av å samle på stempler i passet sitt. Legg ved både Børsa og Perry som også fortjener heder her for lang og tro tjeneste. Den benken her er desidert den beste vi noen sinne ville stilt med!
Venstreback:
Jeg har fått gleden av å oppleve noen sinnsyke venstrebein på ÅFK2/DFK3. Hvem som hadde best bein, tør jeg faktisk ikke avgjøre. Likevel må Ronny Lian få venstrabacken på drømmelaget mitt. Klarte å provosere på seg en paddehatt om han hadde dagen, kunne bli provosert av paddehatter om han ikke hadde dagen. Det gjør ingen ting når signaturen din er kremmerhus og assists av en annen verden. Satte alltid laget foran seg selv og en du virkelig kunne stole på i krigen. I sterk konkurranse om å ha det beste venstrebeinet, lurer også Cato Lauritzen. Litt stivere i skøytene på slutten av karrieren, men gud bedre for en venstrefot. Assisterte cornere på bestilling på 1. stolpe til Rune. Noterte seg også for flere mål fra direkte avspark motstandernes keepere i lavere divisjoner visste etterhvert hva som kom da Cato stod ved avspark. Når jeg i tillegg kan dra Morten Idal opp av hatten som har dominert i denne rollen de siste sesongene, skjønner man at ÅFK2/DFK3 har vært særdeles godt vant med solide venstrebacker.
Stoppere:
Det verste man kan se når man står på sidelinjen og kampen vipper, er at han ene stopperen din som bakerste mann bestemmer seg for å ta et hælspark fra ryggen på dirra for å klarere en høy ball. Rune gjorde dette, hver gang han fikk sjansen. Det gikk bra hver gang med Gaffer´n sitt hjerte langt opp i halsen hver gang. Kunne brukes hvor som helst i sentrallinja, helst på topp men var aller best som stopper. Det er veldig mange gode kandidater til stopperplassene, men Fredrik A har som regel alltid vært et hestehode. Lagets grand old man har alltid levert varene og har faktisk vært et a lagets beste spillere i år også. Mr. Consistency! Med Pål Remi (sjefsslakteren fra Sjåstad) på en meget knepen 3. plass holder mannen med de myteomspunnende taklingene og toraderen nesten på å få meg til å legge om til en 3´er bak. Hadde jeg tatt med Stian på tidenes drømme-11´er, hadde han bedt meg ta meg sammen. Han stod likevel sammen med Rune for et av de beste partnerskapene sammen med Rune i 6. div. Simen A kom med oss i år, gjorde en god jobb men bestemte seg for å trappe ned på a-laget igjen. Farra har også prøvd seg i år, men ble også raskt sendt ned på a-laget igjen. Min gode venn og trofaste Oslo-bil-kollega Håvard fortjener også heder. Du er dritgod til tross for at du aldri ble utstyrt med hverken fart, tilslag eller teknikk.
Høyrekant:
Da Åskollen ble Drammen FK, fikk dette fatale konsekvenser for DFK3. Vi ble sendt ned i divisjonssystemet fordi «DFK-originalene» var i samme divisjon. Det positive med sammenslåingen, var at Thomas E ble en del av klubben. Han gjorde høyrekanten på DFK3 til sin egen og har beholdt den siden. Bankers! Bak i rekka lurer en beskjeden rapper fra Kragerø med et sexy høyrebein. Alex gikk rett inn i gruppa og ble en DFK3´er. Bidragsyter fra dag en både som utstyrsleverandør av sko på salg, alltid med ekstra leggskinn, jakker, tape, energibarer eller hårbånd til overs. Om det er noen som fortjener en egen statue på laget, står Rashid ganske høyt på lista. En tvers igjennom fantastisk mann som alltid stiller opp med hjertet utenpå drakta. Stiller opp og gjør mye mer enn man kan forestille seg for klubben, laget og de rundt seg.
Høyre indreløper:
DFK3 har vært heldig med en del spillere som har trappet ned altfor tidlig. Thomas Lunde er et meget godt eksempel på dette. Lett som en fjær, elegant som en sommerfugl og sting som en dødsveps. Nærteknikk av en annen verden, pasningsfot, overblikk og skudd. Nå også med brystkasse og kapteinsbånd. Like bak har vi fått overvære Hagel´n sine såledragninger, helst med rosa pannebånd i Danmark og i de senere år mellom utenlandsopphold Anders Myrvold med sitt særdeles lette steg. Thomas Backe har også prøvd seg på denne posisjonen. Mer er det egentlig ikke å si om det.
Sentral midtbane:
Vi har vært beæret over 2 solide 10´ere på laget vårt opp igjen. Det er slett ikke verst, tatt i betratkning at 10´er er noe man er og ikke noe man blir. Likevel er det Anders H som har satt standarden for denne posisjonen de siste årene. Enorm kapasitet, perfekt balansepunkt på midten og stort sett alltid på rett plass til rett tid. Om noen på dette laget fortjener å gå under begrepet «hel ved», må det definitivt være deg. Både på gresset, i garderoben og på hjemmebane. Historiene om Finta, definisjonen på en 10´er som dyptliggende sentral midtbane er mange, gode og lange. Trenger man flere, ta kontakt med hvem som helst som har vært involvert i klubben de siste 15 årene. I det siste har Effi også begynt å yppe seg i denne posisjonen. Fremtiden er spennende.
Venstre indreløper:
Vi har vært inne på 10´ere tidligere. I denne sammenhengen gjelder det noe så sjeldent som en ydmyk bergenser som har tatt Drammen med storm! Jørgen Flåtene har tilhørt stammen av laget i 2 sesonger og alltid vært helt i toppen av alle statistikker siden. En kjekkas som rett og slett er «more than meets the eye». Om det hadde vært arrangert VM i enveis fotballspillere, hadde nok Peter toppa hele driten. I form var det ingen som kunne matche boksåpner-løpene og den helhjerta rettvendte innsatsen. Videreførte begrepet vice-vice samtidig som han like greit tok seg av egne, lukkede valg for å egenhendig ta kontroll over spillerutvalget.
Venstrekant:
Her er det rett og slett umulig å komme utenom den spilleren med desidert flest mål og assist i min tid på ÅFK2/DFK3. Fredrik Volden har dominert har med jevne mellomrom stukket av med alt av mål- og assistpriser, spillernes spiller og årets spiller. Udødelig fart, kondis som en antilope, teknikk, god med begge bein og målteft er egenskaper som kommer godt med på DFK3. Tok et pauseår i år. Vi håper alle han er tilbake neste sesong. I mellomtiden har Goran levert en meget god sesong i samme posisjon. Holdt på å bli toppscorer, men tapte dette i siste seriekamp mot Karan.
Spiss:
Det å være spiss på et lag som har scoret så mange mål opp igjennom kan være ganske så sexy. Hvem kommer foruten Roffe som dunket 3 hattrick i samme omgang. Likevel er David Rojas mitt valg på topp. El nino de oro stod for det latino-krydderet så mange 6.divisjonslag drømmer om. Fantastisk god møtende, i bakrom og foran mål. Rett og slett komplett. Når han i tillegg er en sinnsyk bra fyr, blir valget enkelt. Den største enkeltprestasjonen må være Amahl sitt show mot SpaBra2 i hans siste obligatoriske kamp før han gikk til Bærum. For en innsats og for en jobb du la ned! Dette gjorde deg til legende på DFK3! I år har Karan proklamert seg selv som soleklart spissvalg og løst jobben godt. Ble litt stresset da Ketil Husøy, stjernesigneringen fra våre røde venner i høydedraget plutselig bestemte seg for at det var lett å score mål, men dro fullt fortjent i land toppscorertittelen. Trajko må også nevnes her. En solid spiss som ble fotballinvalid etter et møt med murbrekkeren fra Rabbenveien en kald vinterdag i Gulskogen-hallen.
Klubben i mitt hjerte!
Det er ikke lett å sette ord på alle inntrykk man sitter igjen med. Klubben er fantastisk og jeg er utrolig stolt av at jeg får være en del av den. Jeg har valgt å rette fokus på DFK3 i denne artikkelen, kunne tatt for meg alle andre aspekter også, men da ville jeg aldri blitt ferdig! Gleder meg til fortsettelsen og gleder meg til 20-årsfesten!